Her finner du tekster om flyktningrelaterte spørsmål. Scroll ned for å lese eldre tekster eller sjekk oversikten

SKRIV KOMMENTAR

 
Endelig på vei til helhetlig flyktningarbeid

Kvalifisering av flyktninger og nordmenn

29 kommuner har avsluttet et vellykket forsøksprosjekt. De har innført et introduksjonsprogram for nyankomne flyktninger der flyktninger blir sett på som ressurs og får lønn istedenfor sosialhjelp. De gjennomgår et to-årig program som vil legge forholdene til rette slik at flyktninger får bruke kompetansen sin i Norge og integrere seg raskere i norsk samfunns- og arbeidsliv. Ordningen blir obligatorisk for alle kommuner senest i løpet av 2004. Uavhengig av prøveprosjektet er allerede nå lignende ordninger innført i mer enn 70 kommuner.

Som virkemidler nevnes vanligvis to: kvalifisering og introduksjonsstønad. Kvalifisering er egentlig et uheldig begrep. Det gir inntrykk av at flyktninger ikke er utdannet bra nok. Det stemmer ikke. De fleste som kommer hit er ressurssterke unge mennesker som kan og vil forsørge seg selv. Problemet er at folk flest ikke lærer norsk på skolen i Etiopia eller Indonesia og at norske personalsjefer foretrekker norske framfor utenlandske søkere. Kvalifisering betyr derfor norskopplæring med undervisning i samfunnskunnskap, språk- og arbeidspraksis i norske bedrifter, dessuten flerkulturelt arbeid rettet mot alle innbyggere. Kvalifiseringsarbeidet retter seg altså like mye mot nordmenn.

Kvalifisering

Kvalifiseringen av nordmenn er kanskje den største utfordringen. I likhet med flyktningene vet Ola og Kari Nordmann for lite om de andre. Som ellers i Europa blir en oppdratt til å være en loyal statsborger. Mediene vier ikke mer enn en til to sider til utenriksstoff. Blant de flere hundre forskjellige tidsskrifter på en Narvesen-kiosk i Bryne eller Stavanger oppdager du ikke en eneste som handler om Nord-Sør-spørsmål. Mer enn 100 år gamle stereotyper fra den europeiske kolonitida lever derfor i beste velgående.

Språkpraksisordningen er et av de mest effektive tiltak for både flyktninger og nordmenn. Flyktninger jobber for eksempel 15 timer i uka i en bedrift, viser hva han eller hun kan, lærer noe nytt om norsk arbeidsliv, blir kjent med kolleger, får anledning til å snakke og lære mer norsk. Personalsjefer og ansatte får et mer nyansert bilde av flyktninger fordi de møter flyktningen som person, som kollega. De kan også få tilført impulser fra forholdene i andre land, om forskjellige praksiser i for eksempel fiskeoppdrett i Norge og Indonesia eller arbeid med barn og ungdom i Norge og Irak. Og ikke sjelden skjer det at en inviterer hverandre om kvelden i løpet av praksistiden.

Språkpraksisordningen kan ha en større virkning enn holdningsskapende informasjonskampanjer. En har lenge ikke tatt hensyn til at informasjonsformidling alltid har et sosialt aspekt: Like viktig som innholdet er personen som står bak informasjonen. Kjenner jeg han? Kan jeg tro henne?

En stor virkning i lokalmiljøet har aviser som flyktninger lager under språkopplæringen som for eksempel i Levanger kommune. Skoleavisa Nordlig regnbue kommer ut hver lørdag som fast side i lokalavisa Levanger-Avisa. Den fungerer som et talerør for deltakerne i introduksjonsprogrammet og er dessuten en god måte å lære seg norsk på, sier flyktningkoordinator Svein Olav Skogstad og redaktør Varazdat Grigoryan.

Viktig for flyktningene er at deres tidligere utdanning blir godkjent. Det er et erklært mål av regjeringen og departementene at denne prosessen blir forenklet. Yrkesprøving og realkompetansevurdering er to nye tiltak. Ofte kreves det tillegsutdanning. For hver enkel flyktning lages det en kvalifiseringsplan som blir fulgt opp regelmessig.

Introduksjonsstønad

Introduksjonsstønaden erstatter sosialhjelpen og skal forhindre klientifisering. Tidligere brukte nyankomne flyktninger mye energi på å håndtere sosialapperatet. Over lang tid virket det stigmatiserende og hemmet dem i å delta i samfunnslivet. Introduksjonsstønaden blir utbetalt en gang, flyktningene betaler regningene selv, de får bedre kontroll og ansvar overfor livet sitt. Flyktningenes jobb er å kvalifisere seg, lønnen er introduksjonsstønaden. Ved ugyldig fravær får en trekk.

Stor variasjon

Kommunene som gjennom 90-tallet utviklet heldags kvalifiseringstilbud til nyankomne flyktninger valgte ulike løsninger. Felles for dem er en mer systematisk bruk av karriereplanlegging, økt bruk av kombinerte norskkurs og arbeidsmarkedstiltak og en økt målretting i forhold til grupper med særskilte behov. Mye vekt blir lagt på nettverksbygging, bl.a. gjennom prosjektet flyktningeguide i regi av Norges Røde Kors. Nye modeller for språkopplæring blir brukt, en lærer norsk ved å mekke biler eller diskutere barneoppdragelse. Men i noen kommuner får flyktninger i startfasen 30timers-norskundervisning per uke, i andre er det alltid rundt 15 timer. I de fleste kommuner er aetat og voksenopplæringen trukket inn i utformingen av handlingsplaner for den enkelte flyktning. Noen kommuner har et eget flyktningkontor, andre foretrekker sektoransvarprinsippet: alle etater yter tjenester til alle samfunnsgrupper, noen kommuner kombinerer begge systemer. Flyktningkonsulenten, som enten er plassert på sosial- eller kulturkontoret, leder eller/og koordinerer et tverrfaglig team fra ulike etater som er ansvarlig for det kommunale flyktningarbeidet.

Ulik er graden av brukermedverkning. Ikke alle kommuner har institusjonaliserte former for medvirkning eller evaluering. Introduksjonsprogrammet i Tromsø kommune for eksempel baserer seg på Referansegruppa for rekrutteringstiltak som rådgivings- og høringsinstans. Den er bred sammensatt og består av NHO, LO, Handelstandens forening, Aksjonsgruppe for innvandrere og arbeid, flykeskommunen, Universitetet i Tromsø og prosjektgruppa FARK (flyktningtjenesten, Voksenopplæringen, Aetat lokal) og møtes fire ganger i året.

Utfordringer

Introduksjonsprogrammet ble hilst velkommen av både flyktninger, flyktningkonsulenter, politikere og næringslivet. Det har også ført til konkrete resultater, bl.a. at folk har kommet fortere i jobb og det symboliserer en nødvendig holdningsendring. Men mye kan forbedres når det gjelder den praktiske gjennomføringen – noe som er forståelig siden opplegget er nytt. Omstillingsprosessen i kommunene med større vektlegging av tjenesteyting enn tidligere har bare så vidt begynt. Mange ser seg bare ansvarlig for deres egen lille ”hage”, flerfaglig helhetstenkning – som er en forutsetning for at programmet lykkes - er (ennå) lite utbredt. Det finnes fortsatt for mye byråkrati og for mange kommuneansatte er det en utfordring å tenke utradisjonelt. En har mye ansvar når en jobber med mennesker. Er det som er for tungt for noen slik at de foretrekker å forholde seg til det som allerede er bestemt?

Noe som kan diskuteres er praktiseringen av den fleretatlige samarbeidsmodellen. Som nevnt har ikke alle kommuner et flyktningkontor men foretrekker at alle etater yter tjenester til alle innbyggere. Fordelen er at en unngår særbehandling og at en øker bevisstheten og kunnskapen om Norge som flerkulturelt samfunn blant de ansatte. Ulempen er den lite fleksible strukturen når ansvarsområdet av hver etat er nøye avgrenset. Denne organisasjonsformen fremmer heller ikke helhetlig tenkning. Flyktninger kan bli tilsidesatt av en etat og sendt over til en annen. De kan føle seg som ”kasteballer” mellom etater og personer i kommunen. Det er også noe som en undersøkelse om flyktningarbeidet i Time kommune av en gruppe studenter fra Høgskolen Stavanger høsten 2001 kommer fram til. Men på den annen side, skriver studentene, er det en forutsetning for at samordningsarbeid skal fungere at ting er strukturert med klart definerte ansvarsområder: ”En sikrer den enkelte best ved at den som har kompetanse på området yter tjenesten.”

Også en sak med to sider er bruken av tvang. Flyktninger skal få hjelp til selvhjelp, sies det. De skal ikke bli sosialklienter. Noen mener det offentlige bestemmer for mye i introduksjonsprogrammet. Deltakelsen i norskkurset og oppmøte på språkpraksisplassen er obligatorisk for alle voksne menn og kvinner. Hvis du ikke følger opplegget får du trekk i introduksjonsstønaden. Noen mener at det må finnes et valg. Flyktningene må kunne finne ut selv at språkopplæringen/praksisen er viktig. Men på den andre sida har flere undersøkelser funnet ut at en slik bruk av tvang virket positiv på integreringsprosessen. Spørsmål det dreier seg om her er: Hvor mye ansvar har det offentlige? Hvor mye ansvar har den enkelte for sitt liv?

Et viktig område er kvalitetssikring av arbeidet gjennom skolering av de kommunalt ansatte og langsiktig holdningsskapende arbeid i skolene. Her finnes det ulike syn på hvilke tiltak egner seg best. Regjeringens nye handlingsplan mot rasisme f.eks. handler mye om straffetiltak, for eksempel mot utesteder som diskrimerer. Her kan det diskuteres om ikke positive tiltak som skoleutveksling med utlandet og en mer kosmopolitisk istedenfor nasjonalistisk identitetspolitikk i læreplanen kan være mer effektiv (mer om positive tiltak").

Fra prosjekt til lov

Det store mangfoldet i flyktningarbeidet fra kommune til kommune er uforståelig for mange flyktninger og skaper av og til hodebry for de ansatte. Flyktninger kritiserer enkelte ting og henviser til andre kommuner hvor alt er så mye bedre (men bare på det feltet). Mange kommuner venter nå på at introduksjonsprogrammet blir obligatorisk for alle kommuner i Norge og at introduksjonsloven trer i kraft. Egentlig skulle det skje den 1. januar 2003. Men ifølge det første lovforslaget skulle innføringen av introduksjonsprogrammet være frivillig for kommunene. Mange som jobber med flyktninger gikk imot forslaget, også Stortingtsflertallet. Den 18. april 2002 bestemte Stortinget at ordningen skal være obligatorisk. Vedtaket gjør at en rekke problemstillinger må vurderes på nytt. Kommunal- og regionaldepartementet går utifra at det fremmer odeltingproposisjonen om introduksjonsloven for Stortinget innen utgangen av 2002.

Endelig!

Noen ganger kan en spørre seg hvorfor en ikke har begynt med slike ordninger før. Opplegget høres ikke overraskende nytt ut. Hvorfor har en alltid vist flyktninger til sosialkontoret? Stolte man ikke på kompetansen deres? Trodde en at en mer individuell oppfølging av flyktningene ville bli for dyr? Skyldes paradigmeskiftet at det offentlige må tenke mer på effektivisering av arbeidet sitt og etter hvert fant ut at det faktisk lønner seg både menneskelig og økonomisk å jobbe mer målrettet og intensivt med hver enkel flyktning? Likevel: En vil bare lykkes når en er klar over at ordningen innebærer også krav til det offentlige - ikke bare til flyktningen.

LES MER:

UDIs informasjonssider om introduksjonsprogrammet
Lenkesamling om kommunalt flyktningarbeid
posted by lorenz at 30.7.02

 
Integrasjon av enslige mindreårige flyktninger

Tida før bosettingen er avgjørende

Nøkkelen til best mulig integrering av enslige mindreårige ligger i det bosetningsforberedende arbeidet. Det mener Vadsø kommune som bruker mye tid på å bli kjent med den unge flyktningen og på å finne den riktige boløsningen. Arbeidet med enslige mindreårige varierer sterkt fra kommune til kommune.

Før bosetningen reiser flyktningkonsulenten og en medarbeider i barneverntjenesten i Vadsø kommune sammen med en tolk til mottaket og snakker med de mottakssansatte og med skoleledelsen/faglærerne, skriver Barne- og familiedepartementet i en håndbok. I forkant av besøket sendes det en liste med spørsmål der ungdommen blir bedt om å beskrive sin hverdag. På den måten får kommunen med seg ting det er viktig å ha kjenskap til før bosetningen. Under besøket legges det inn sosiale aktiviteter hvor kommunen tar ungdommen med seg ut av mottaket og blir kjent under andre forhold enn der de oppholder seg til daglig: - Vi har erfart at det i slike sammemhenger kommer spørsmål som de unge ikke har stilt tidligere. De anbefaler å avsette minst to dager til slike besøk. Informasjonen trenger kommunen for å tilpasse boligtilbudet og andre tiltak.

Ikke alle kommuner bruker like mye tid på enslige mindreårige. Mange til og med nekter å ta imot noen fordi de mener at de ”ikke har nok kompetanse” på dette feltet. Enslige mindreårige er en spesiell sårbar og sammensatt gruppe og det blir flere og flere av dem og de blir yngre og yngre. I fjor kom 561 flyktninger under 18 år uten foreldre til Norge (se statistikk fra UDI) . De fleste flyktet fra Irak, Somalia, Sri Lanka og land i det tidligere Sovjetunionen. De har gjennomgått mye og de færreste vet hvor mor, far og søsken befinner seg, om de er i live eller ikke - selv om foreldrene ofte har organisert flukten. Mange har så store traumaer bak seg at de trenger både medisinsk og psykologisk oppfølging. De fleste fungerer ”alarmerende dårlig” i den norske skolen og har store konsentrasjonsproblemer i følge antropolog Karin Harsløf Hjelde. Hun har fulgt 116 flyktningbarn som Oslo kommune tok imot i perioden 1992 -98. – Barna er tause og redde når de kommer hit. De preges av sorg og savn av foreldrene, samtidig som de lurer på hvorfor nettopp de er sendt bort. Krigen har gjort at de er forsiktige med hva de sier og hvem de snakker med. Tillit må bygges opp over lang tid, sier hun.

Mange har måttet vente altfor lenge i mottak fordi bosettingen i kommunene går så tregt. En langvarig ventesituasjon er en stor påkjenning. Jo lenger enslige mindreårige må leve i et mottak, jo vanskeligere kan det bli å integrere dem, skriver Eva Bjøreng, generalsekretær i Norsk Folkehjelp, i Dagsavisen. UDIs mål er at søknadene skal bli avgjort innen sju uker. Den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden i dag er åtte måneder, og flere blir ventende fra ett til to år. Et annet viktig integrerings-hemmende element er ifølge Antropolog Karin Harsløv Hjelde og Elin Stenrud vanskeligheter med å få innvilget familiegjenforening. De allerfleste enslige mindreårige får opphold på humanitært grunnlag. Bare de som har fått innvilget asyl har rett på familiegjenforening. Grunnlaget for politisk asyl blir ifølge Flyktningerådet sjelden realitetsvurdert.

De fleste enslige mindreårige ønsker seg å få lov til å være og bli behandlet som en vanlig ungdom. De ønsker seg voksne som bryr seg om dem og kontakt med andre ungdommer. Barne- og familiedepartementet anbefaler derfor spesielt bofellesskap med ungdommer som blir fulgt opp av miljøarbeidere eller andre voksne. I et bofellesskap med forskjellige nasjonaliteter utvikler en evnen til toleranse og respekt for annerledeshet.

LES MER:
Reportasje om barneflyktninger (FN's nettsider)
Unge asylsøkere skal alderstestes
Enslige mindreårige mister retten på grunnskoleopplæring (Nationen, 17.07.02)
Enslige mindreårige blir mistenkeliggjort av UDI (Morgenbladet, 02.08.02)
Nye krav for flytting av enslige mindreårige (utrop.no, 06.08.02)
UDI skal gjøre mer for å finne fram til foreldrene til enslige mindreårige asylsøkere (NRK, 08.08.02)

posted by lorenz at 18.7.02

 
Idretten og integrasjon

Innvandrerforeldre må på banen

Jeg kom nettopp hjem fra en tur på fjellet. Igjen ble jeg overrasket over hvor annerledes nordmenn der er, spesielt på hytta. Plutselig snakker de med fremmede og deler maten med dem. Idretten og friluftslivet er ofte blitt veldig positivt omtalt som arenaer for integrering av innvandrere. Men når har du sist sett en afrikaner på fjellet?

Hvorfor er ikke innvandrere med i norske lag og foreninger? Er ikke idrett og friluftsliv noe universelt? Jo, det er det, interessen er like sterk, spesielt blant innvandrerungdom som er like aktive men ikke med i organiserte aktiviteter. Men det finnes mange faktorer som hindrer dem til å være med, fastslår undersøkelser. Problemet trenger ikke å være økonomien eller mangelfull forståelse for den norske dugnadskulturen (dugnad er også noe universelt). Det handler rett og slett om det å være ny og fremmed, usikker og avventende. Innvandrere vet ofte lite om organisasjonene i Norge og er usikkre hvordan en kan ta kontakt. Over 70% av medlemmene i norske lag og organisasjoner er med fordi de hadde venner eller familiemedlemmer som trakk dem inn i miljøet. Denne tilknytningen mangler innvandrere. Mange nordmenn har vært med siden de var liten og vokste opp med lagkameratene. Innvandrere kommer senere.

En stor betydning for de ungenes deltakelse har foreldrene. Mens barn og ungdom er engasjerte og vil være med, så har foreldrene ofte liten forståelse for aktivitene. Idrettslag baserer ofte sin virksomhet på at foreldre kan stille opp som sjåfører, ledsagere til arrangementer og ikke minst i frivillig arbeid for å skaffe penger til driften av klubben. Dette kan være en hemsko for unge med innvandrerbakgrunn, skriver Åse Strandbu fra NOVA, særlig når foreldrene selv ikke har drevet barne- og ungdomsidrett i klubber eller lag, og har liten forståelse for de unges interesser og for klubbens drift: ”Foreldrenes støtte og oppfølging har trolig stor betydning for ungdoms mulighet til å drive med idrett.”

Likevel er det enklere å samles om idrettsaktiviteter enn mange andre aktiviteter. Potensialet er stort. Det viser forskninger. Flere prosjekter førte til økt rekruttering fra barn og unge med innvandrerbakgrunn. Akkurat nå arbeider Hordaland idrettskrets og Bergen kommune om et storbyprosjekt der integrasjon av innvandrere i idretten er en del av opplegget. I Rogaland er prosjektet «FargeRIK ungdomsaktivitet i Rogaland» et samarbeid mellom Idrettskretsen og flere kommuner i distriktet. Organisasjonssjef Hjørdis Rimestad i Idrettskretsen håper å være i gang med aktiviteter allerede tidlig i høst. - Vi ønsker å fange opp ungdom som ønsker å trene uten å være nødt til å konkurrere. Samtidig er idretten en god arena for integrasjon og samarbeid på tvers av grenser. Målet er at stevnene vil skape grobunn for en videreføring av ungdomsarbeid kombinert med idrett i kommunene, sier Rimestad til Stavanger Aftenbladet.

Flere fotballag har bidratt aktivt i integreringsarbeidet. Stabæk gir gratisbiletter til barna på Tanum asylmottak gjennom hele fotballsesongen. Vålerenga fikk Annette Thommessens ærepris, bla. for deres Fargerike fotballturneringer og Sandefjord ballklubbs fotballskole vil i august stå for antirasistisk arbeid.


posted by lorenz at 16.7.02

 
Vanskelig godkjenning av utenlandsk utdanning

- Individer blir kokt bort i systemet

Jeg har nettopp lest ferdig en undersøkelse som konkluderte med at godkjenning av utenlandsk utdannelse er en altfor tungvint byråkratisk prosess som ingen har full oversikt over. Nå har jeg prøvd og ringt rundt for å skaffe meg informasjon selv - og må trekke samme konklusjon.

På arket foran meg står det mange telefonnumre og navn på institusjoner og saksbehandlere. Ønsker en informasjon blir en sendt fra hit til dit. Ingen har oversikt over emnet, for hver yrkesgruppe er det andre som er ansvarlige og jeg fikk motstridende opplysninger. Om det finnes brosjyrer? Nei.

For ett år siden satte en studentgruppe ved Universitet i Oslo i gang en undersøkelse som skulle kartlegge hvordan situasjonen for innvandrere og flyktninger med utenlandsk utdannelse ser ut. Som tittel for rapporten valgte de: ”Den byråkratiske labyrint”. Godkjenningen, konkluderer de, er komplisert prosess som avhenger mye av skjønn og tilfeldigheter og tar altfor lang tid. 58% av søknader bruker mer enn seks måneder behandlingstid, 23% to år og mer. ”Kandidaten blir kokt bort i systemet, fordi man ikke fokuserer på individet”, sa en ansatt ved Yrkesprøvingsprosjektet. Alle aktørene studentene har vært i kontakt med er enige i at saksgangen bør forenkles.

Den formelle saksgangen er slik: Kandidaten henvender seg først til fagopplæringskontoret i sitt fylke, som står fritt til å innhente råd fra det fagspesifike opplæringsrådet. Videre sender fagopplæringsrådet vurderingen til Statens utdanningskontor som har myndighet til å fatte det endelige vedtak. Men undersøkelsen viste at det finnes mange avvik i saksgangen.

Som tiltak foreslår studentgruppa færre ledd i saksgangen, dvs kutte ut Statens utdanningskontor som ivaretar kun en formell rolle som vedtaksmyndighet og ikke sitter med fagkompetanse innen de aktuelle fagene. En skal tro mer på søkerens egenerklæringer, gjennnomføre en yrkesprøving og et komprimert innføringskurs som alternativ til VKII og gi ut en kvalitetshåndbok til de ulike instansene. Hver kandidat bør få oppnevnt en veileder og få tilgang til informasjon via brosjyrer og internett (les et sammendrag av rapporten her i pdf- format).

Yrkesprøvingen er allerede blitt gjennomført i noen fylker. Den består av et personintervju, et fagintervju og en praktisk yrkestest (eksempel fra Oppland). Jeg prøvde å finne ut om Rogaland er blant de utvalgte fylkene. Den første saksbehandleren på Statens utdanningskontor i Rogaland kunne ikke gi et svar, en annen i seksjonen for fagopplæring i Fylkeskommunen ikke heller. Til slutt ble jeg satt over til en person som sa at Rogaland er med. Søknadene kan sendes til henne, skjemaet ligger på nettet. Hun som jeg ikke vet namnet på, ikke avdelingen hennes i fylkeskommunen heller fordi jeg mistet oversikta, anbefalte å sende alle søknader om vurdering av utenlandsk utdanning til Samordna opptak på Blindern. For sikkerhetens skyld spurte hun en kollega, ja, det stemmer, sa han. Jeg sjekker informasjonen hos Samordna opptak. Der sa de at kun er ansvarlige for å vurderere om søkeren har studiekompetanse, ikke yrkeskompetanse.

Jeg er så klok som før og vet bare ett: Gangen gjennom den byråkratiske labyrint må begynnes på nytt. Hver gang.

LES MER

om legen som fikk jobb som hjelpepleier

OPPDATERINGER (23.7.02)

veiledning på nettet
Godkjenningsmanualen fra Norgesnettrådet
Lovfesting av yrkesprøven

posted by lorenz at 10.7.02

 
Tilbakevending som nytt perspektiv i flyktningarbeid

- Den dypeste kilde til lys i livet

Mange flyktninger lever i et dilemma. De føler kravet om å integrere seg i Norge og samtidig lengter de tilbake til hjemlandet. Men ikke før i midten av 90-tallet er tilbakevending blitt et tema i norsk flyktningpolitikk. Holdningen var at flyktninger som fikk opphold, skulle integreres. Nå blir tilbakevending og integrering sett på som to sider av samme sak. – Drømmen om tilbakevending er blitt for meg blant de dypeste kildene til lys i livet, skriver Sonia Magdalena Gonnet fra Uruguay.

Denne uttalelsen kan virke overraskende når en leser beretningen hennes og får vite at tilbakevending er helt uaktuell for henne nå – og for mange andre flyktninger. Å ha tilbakevending som perspektiv betyr å tenke langsiktig: å holde en dør åpen for at flyktningene en gang skal kunne vende tilbake om de selv ønsker det. Informasjonstiltak, kvalifisering med tanke på tilbakevending, forsoning og demokratibygging og utvikling av kompetanse om tilbakevending i den offentlige forvaltninga er mulige tiltak (mer info se Flyktningerådets INCOR-prosjekt).

Sonia Magdalena Gonnet kom til Norge som kvoteflyktning etter militærkuppet i Uruguay i 1979. Seks år senere overlot de militære mer makt til de sivile og de første frie politiske valg ble avholdt. 65% av flyktningene bestemte seg å vende tilbake. Sonia Magdalena Gonnet var en av dem. Hun håpet å gjenoppta livsprosjektet sitt, at barna utvider sin lille kjernefamilie, at tanter og onkler tar dem på fisketur, besteforeldre forteller eventyr.

Men mye har forandret seg i disse seks år. Propagandaen fra diktaturet hadde festet seg i befolkningen. Hun og barna hennes ble behandlet som avvikere. Å ha vært i fengsel og ha levd i eksis ble sett på som et tegn at man ikke hadde helt rent mel i posen. Noen familiemedlemmer bebreidet henne fordi de hadde opplevd skam på grunn av henne. Hun fant ikke jobb – ikke bare fordi det økonomiske kaos var større enn antatt. Hun hadde ingen ferske referanser og det ble krevd anbefalinger fra et av de to mektiske politiske partier i Uruguay – som på en måte var årsak til at hun måtte flykte fra landet.

”Forandringer i de sosiale koder”, skriver hun, ”gjorde at den kjente verden var blitt ukjent allikevel.” Mange voksne mente at barna var blitt for ”norske”, barna ble kritisert fordi de ikke hilste skikkelig, hadde egne meninger om saker og ting. Skolesystemet la mye mer vekt på disiplin, en måtte bruke skoleuniform. Skolekameratene visste ikke at folk hadde satt i fengsel og at barn hadde forsvunnet i løpet av diktaturet. Barna forventet å komme til et land der de skulle bli sett på som likeverdige medborgere. Istedenfor opplevde ungene ofte avvisning på grunn av morens fortid. Dette ble som et nytt stigma for dem.

Etter seks år bestemte de seg å komme tilbake til Norge. Tryggheten i arbeidslivet og muligheten til å påvirke tilværelsen ser hun som forskjellen mellom Uruguay og Norge.

Men hvorfor er drømmen om tilbakevending så viktig? Hun nevner erindringer av ungdomsårene fulle av idealer og illusjoner for en framtid. ”Jeg har tankene, følelsene og verdiene som springer derfra. For meg er det viktig å integrere drømmen som en del av mitt liv. Drømmen er til hjelp for å finne nye veier til omsorgen, kjærligheten og evnen til å lytte. Slik er drømmen en veileder til å finne indre fred og den gir meg styrke til å bevege meg bort fra et ufullstendig liv. Derfor føler jeg at drømmen har en inspirerende kraft for å mestre livet.”

posted by lorenz at 8.7.02

 
Flyktninger og torturofre i Norge

- Må gjenvinne kontroll

15 til 20% av flyktningene som kommer til Norge har vært utsatt for tortur. Mange flyktninger er traumatiserte. For å komme seg videre, trenger de struktur og å kunne gjenvinne kontroll over eget liv. Men norsk flyktningpolitikk og organiseringen av hjelpeapparatet legger hindringer i veien for at disse behovene kan fylles. Det skriver Marit Borchgrevink fra Psykososialt senter for flyktninger i Oslo.

En hindring er uvitenhet. Ansatte på mottak og flyktningkontur, skriver hun, har ikke alltid nok kunnskap om og forståelse av psykiske plager. Flyktningen blir stemplet som "vanskelig" i stedet for hjelpetrengende. En annen hindring er det lite fleksible regelverket.

Hun og endel andre forskere nevner at noen flyktninger hevder at tiden i mottak har vært en av de tøffeste periodene de har opplevd; å vente i usikkerhet på svaret av asylsøknaden. Noen opplever livet på mottaket og møtet med byråkratiet som nærmest torturlignende. De fleste får ikke flyktningestatus og føler seg krenket over at deres kamp og lidelse ikke blir anerkjent. Torturofre som lever i eksil har ofte størst plager: Mareritt og gjenopplevelser, alvorlige søvnforstyrrelser, kronisk angst og depresjon, aggresjonsproblemer, svikt i hukommelse og konsentrasjon, forandring i identitetsopplevelse, opplevelse av tomhet og meningsløshet, mistillit til andre mennesker, kronisk påvaktholdning. I tillegg kommer de fysiske plagene.

Solveig Dahl nevner et eksempel der en tidlig sykepleier og torturoffer søkte om økonomisk støtte for å gå på kurs og ta tilleggseksamenen slik at han kunne bli godkjent sykepleier i Norge. På sosialkontoret fikk han høre at regelverket ikke gir anledning til sosialhjelp under utdanning. Han fikk råd om å ta kvelds- og nattvakter i tillegg til fulldags studium. En sunn frisk norsk ungdom ville tatt et slikt svar med ro og funnet en løsning, skriver Dahl. Men for denne mannen ble det et umenneskelig krav, saksbehandleren ble en umenneskelig torturist. Mannen brøt sammen og ble innlagt i psykiatrisk avdeling. Et annet torturoffer bryter sammen i den tungvinte prosessen i en familiegjenforeningssak.

Eksilsituasjonen innebærer tvang, man føler seg isolert, til dels umyndiggjort, en har liten påvirkningsmulighet over eget liv og framtid, er fratatt kontroll. Enkelte ganger forsøker flyktninger å ta tilbake kontroll på desperate måter, for eksempel ved å nekte å bo i de husene som er tiltenkt dem. Det kan være et uttrykk for fortvilelse over situasjonen.

Hva må endres slik at flyktningene kan gjenvinne kontrollen? Marit Borchgrevink krever en kortere ventetid på behandling av søknader og en del tiltak som er allerde implementert i mange kommunale introduksjonsprogrammer (individuelt tilrettelagt undervisning og kvalifiseringsplaner etc). Dagens mottakssystem må erstattes med et desentralisert system der flyktningene har vanlige egne boliger. I mottakene bør det ansettes flere med barne-, helse- og/eller helsefaglig utdannelse. Og det bør være bedre opplæring av mottaks- og helsepersonell og kommunalt ansatte om psykososiale faktorer. For å hjelpe folk til å få bedre tilgang til egne helingsmekanismer, er det viktig å legge til rette for lek, kreativ utfoldelse og ritualer. Barn som er traumatiserte , trenger først å fremst å gjenvinne lekeevnen. Det er viktig å kunne føle en kontinuitet i livet, oppleve glede, fellesskap og aksept for deres kulturelle bakgrunn.

posted by lorenz at 4.7.02